Etter snart 16 år har jeg nå hatt min siste arbeidsdag i Bokklubben. 1. februar begynner jeg som utviklingssjef for skjønnlitteraturen hos Cappelen Damm. Dermed har bloggen min fått nytt navn: Knutepunktet og en ny adresse: www.knutepunktet.wordpress.com.
Jeg har hatt nesten 16 fantastiske år i Bokklubben og vært med på det vi har kalt “Det store Bokeventyret”. I disse årene har jeg blant annet vært med på å formidle rundt 20 millioner samtidsromaner til det norske folk, arrangere over 150 Bokbadet på Rockefeller, ha Bokbadet på tv som NRKs lengstlevende kulturprogram noensinne, dra til Middelhavet og Norge rundt med Bokbadet på cruise. Vi arrangerte Bok i sentrum i ti år midt i Oslo sentrum, og de tre siste årene har vi hatt Bokfest i Operaen. Det har naturligvis vært eventyrlig å være med på dette og komme i kontakt med tusenvis av medlemmer på den måten. Bokklubben skal i år feire sitt 50 års jubileum, og jeg håper det skaper nye eventyr.
Arbeidet i Bokklubben har også gitt meg anledning til å komme i kontakt med internasjonale forfatterstjerner og svært mange norske forfattere. Det har vært utrolig inspirerende. Høydepunktet i salgstall gjennom disse årene nådde vi da vi i 2001 solgte over 84000 eksemplarer av Lars Saabye Christensens Halvbroren. 1. februar skal jeg altså begynne som utviklingssjef i forlaget hans, Cappelen Damm.
Det er rart og vemodig og slutte i Bokklubben, men desto mer inspirerende og spennende å begynne i Norges mest offensive forlag. Jeg gleder meg voldsomt til å ta fatt og bli med på et nytt bokeventyr. Samtidig er det med ærefrykt og en god porsjon nervøsitet jeg nå skal nærme meg alle de fantastiske forfatterne i forlaget på en ny måte. Det er ingen tvil om at det blir utfordrende, og at jeg kan føle meg på like glatt is som Atle Antonsen da han skulle “intervjue” Lars Saabye Christensen, se under.
Jeg ønsker alle bloggleserne mine godt nytt år og håper dere blir med over til min nye blogg: Knutepunktet. Adressen er altså www.knutepunktet.wordpress.com
over evne, men det ble snarere omvendt. For 30. november 1900 døde den irske forfatteren som en fattig og nesten glemt mann i Paris. Wilde var en superstjerne i Londons kultur- og sosietetsliv på begynnelsen av1890-tallet. Han hadde stor suksess med sine komedier, der den mest kjente var Hvem var Earnest. Vel så betydelig er romanen Bildet av Dorian Gray, som handler om en vakker dandys jag etter beundring og dessuten om homofile forhold – noe som vakte stor oppsikt den gang. Mange leste romanen som en salgs selvbiografi, og den ble til og med brukt i rettsaken mot ham noen år etter utgivelsen.
Lindgren. Jeg var bare 16 år da jeg leste den for første gang, og da var den akkurat kommet ut på norsk. Det var også første gang jeg merket at gråtingen hadde gått i arv. Jeg raste gjennom fortellingen om Karl og Jonatans kamp mot ondskapen og merket at jeg tapte kampen mot tårene. Senere har jeg snufsende lest Brødrene Løvehjerte flere ganger for barna våre, og jeg har merket den samme undringen hos dem som jeg og min bror hadde i forhold til vår mor.
fortjener. Denne gangen tror jeg han kan nå bredt ut med filmen sin, som er bygget på Levi Henriksens flotte julefortellinger. Hamer har laget en nydelig mosaikk av fortellingene fra den populære novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet. Levi Henriksens helt vanlige mennesker kler Hamers visuelle univers svært godt. Personenes fortellinger er vevd i hverandre på en flott måte, og her er det mange minneverdige scener. Alle historiene handler om ulike opplevelser på juleaften. Den såreste og beste historien både i filmen og i Levis fortellinger, er historien om den bitre fraskilte mannen som må slå ned konas nye kjæreste for å bli julenisse i sitt eget hus. Du ser litt av det poenget her i traileren til filmen:
fantastisk hverdagsrapport fra et vinterlig bygde-Norge, med utroskap og forviklinger man ikke tiltenker et norsk bygdesamfunn. Her er nok av kompliserte og pinlige sex- og samlivsavsløringer. Midt i en realistisk og halvsvart komedie dukker det opp en mannskvartett som kommenterer handlingen. Agnes Kittelsen er rørende som den sykt ulykkelige bygdefruen, og hennes hemmelig homofile mann spilles skremmende godt av for meg ukjente Joachim Rafaelsen. Resultatet er originalt, morsomt og veldig bra.