Feed on
Posts
Comments

Påskekrim-anbefalinger

Jeg møtte endelig en leser av bloggen min, og han ville at jeg skulle anbefale påskekrim. Så her kommer det. I år er det fire jeg gjerne vil framheve. Den ene er Camilla Läckbergs Fyrvokteren. Hun ble i går hyllet av Kurt Hanssen i Dagbladet , han skrev at hun :”forsvarer tittelen som krimdronning”. Så er det Hypnotisøren skrevet av et svensk forfatterpar som kaller seg Lars Kepler. Den er velskrevet, brutal og ekstremt spennende. Jeg er sikker på at den vil bli årets snakkis blant krimleserne. Forfatterpar er tydeligvis en trend, for den beste danske krimromanen er også skrevet av et forfatterpar: Lene Kaaberbøl og Anette Friis. Deres bok heter Gutten i kofferten, og den er veldig bra – om enn med en noe mer realistisk ramme og et hjerteskjærende utgangspunkt.

Den krimromanen som har overrasket og gledet meg mest i år, er Øystein Wiiks Dødelig applaus. Det er snakk om en debutant som tør å kaste seg ut i det, og som har skrevet en helstøpt og spennende actionroman. Selv om Wiik både er kjent skuespiller, sanger og operalibrettist, er det imponerende at han så stilsikkert og dristig går løs på krimromanfaget. Og kom ikke og bruk mot ham at han er kjent. Desto høyere å falle hvis han ikke hadde lykkes. Men det gjør han til gangs. Det begynner spektakulært med et drap på en stjernetenor på Operaen i Oslo, så flyttes handlingen til Wien. Hovedpersonen er Tom Hartmann, en tuslete antihelt som er redaktør av bladet ”Opera Today”. Heldigvis viser det seg at antihelten har usedvanlige egenskaper og krefter slik at han greier seg gjennom de mest utrolige hindringer på vei mot en løsning.

Dødelig applaus er en frisk og spennende debut. Vi har fått en ny god krimforfatter. La oss få mer! Her er egenreklamen fra forfatteren:

“Fornybare politikere”

Jeg hadde to store opplevelser i går. Først var jeg i Gyldendalhuset og hørte på Al Gore fortelle om sine nye bok, og på kvelden var jeg på konsert med Minor Majority på Grefsenkollen.

Jeg var så heldig å bli invitert av Versal forlag til Al Gores lansering av  boka med den treffende tittelen Vårt valg. al goreDet er en inspirerende og viktig bok fordi den forsøker å vise mulige veier fremover og ikke bare messer om hvor dårlig situasjonen er. Al Gore mener det er fortsatt er tid til å avverge katastrofen, at det er opp til oss og politikerne å ta de riktige valgene nå, og han mener at valgene må ”svi på pungen” med en slags global Karbonøkonomien må koste mer – mye mer, og det vil åpne for andre lønnsomme muligheter.

Det er stort og litt underlig å møte den eneste mannen som har vunnet et presidentvalg i USA uten å få jobben. Al Gore viste sin sjarm i det han begynte med å snakke om hvordan et lite land kan vinne så mange gullmedaljer i OL. Og så gøyv han løs på hovedpoengene fra boka. Poenget hans er at alt fortsatt er mulig, at vi kan gjøre vårt viktigste valg for fremtidige generasjoner. Al Gore understreket at politikere i det minste er fornybare. De kan skiftes ut eller de kan snus av ”meningsvindene”. Du får høre noe av dette, hvis du skrur på Skavlan i kveld. Jeg ble oppløftet for når en mann så nær maktens tinde har troen, bør flere av oss kunne bli troende eller i alle fall sørge for å velge noen politikere som våger å ta valgene for oss.

Selv om Gore hadde en litt messende tone, nesten som en halvinspirert kapellan, ble jeg uansett euforisk fordi han har et så viktig og enkelt budskap. Oppturen fortsatt i går kveld da kjæresten min og jeg var på konsert med Minor Majority. Jeg har likt mange av de vare melodiene deres, men har trodd at de kunne bli litt slappe live. Men fordommene mine ble gjort til skamme. Det var masse sjarm, masse bra musikere, og det ble en intens,følsom, men rocka konsert. Det er flere enn meg som forbinder Minor Majority med varhet og  melankoli. Bassisten kunne fortelle at hver gang det var en skuffelse i OL, ble en av deres låter spilt i bakgrunnen.

Og bor du i Oslo, må du prøve Grefsenkollen scene. Den er Norges kanskje mest intime og sjarmerende rockescene med landets beste utsikt. Og i mens kan du jo lytte til Minor Majoritys mest spilte låt:

I går presenterte jeg noen av forfatternes anbefalinger til påskelesning, og her kommer noen til. Men jeg vil gjerne ha flere anbefalinger, så hvis du kan trykke på kommentar under og sende meg ditt begrunnete forslag til påskelesning, blir du med i trekningen om å vinne tre bøker. Forslagene må komme inn innen onsdag 10. mars kl 1200.

 

Unni Lindell:

«Jeg skal begynne å skrive ny Nifse Nella-bok i påsken og somle meg videre med Knausgård 2 . Unni LindellFordi jeg har vært i krimskrivemodus siden oktober, ligger jeg etter i løypa med lesingen. Trendy eller ei, Knausgård skriver FANTASTISK!!!»

 

Knut Nærum:

«Hvis alt går som jeg håper, får jeg lest Barbarene av Terry Jones, Fine just the way it is av Annie Proulx og Hoodwink av Bill Pronzini. Dessverre går skigåing og sosialt samvær ofte på bekostning av lesing i påska.»

 

Jan Kjærstad:

«Det man leser i en ferie, ofte også på et spesielt sted, får alltid et ekstra skimmer. Påskelektyren må derfor velges med omhu. Og siden jeg er selvbestaltet formann i Janet Frames fanklubb, tar jeg med 2010-utgivelsen Mot en ny sommer, 134V6882attpåtil oversatt av Kari og Kjell Risvik. Som å se Steinway-merket på et flygel. Det beste norske språk du kan få for penger. Jeg er redd det blir som med barndommens påskeegg, jeg sluker alt første kveld.»

 

Line Blikstad:

«Da er jeg i USA og har tenkt å lese så mye som mulig av Richard Yates, fra Revolutionary Road og utover, og John Cheever, der jeg begynner med Collected Stories. Etter det blir det bøker jeg har hatt liggende en stund: Legends of a Suicide av David Vann, Eating Animals av Jonathan Safran Foer og The Road Av Cormac McCarthy.»

Forfatternes påskelesning

Det stunder mot påske og påskekrimmen. Jeg leser alltid noen krimbøker i påsken, men håper hver gang jeg har ferie at jeg kan lese én av mine unnlatelsessynder – en av de klassikerne jeg ikke har fått lest. I år har jeg endelig tenkt å få lest Idioten av Fjodor Dostojevskij. For meg er det litt pinlig og rart ikke å ha lest den siden Brødrene Karamasov er min favorittbok.

I forbindelse med Bokklubbens påskeblader har vi spurt hva en del av våre sentrale forfattere anbefaler av påskelesning. Og de fikk velge helt fritt uten å tenke på verken krim eller hva de eventuelt har dårlig samvittighet for. Håper tipsene kan inspirere.

Tom Egeland:

«Vil du ha en skikkelig klassiker, som skapt for mørke påskekvelder? Jeg blir aldri lei av John Dickson Carrs Sort messe! Av nyere ting gleder jeg meg til å lese Thomas Engers Skinndød og Kjell Ola Dahls Kvinnen i plast

Anne B. Ragde:

«I påska skal jeg lese Arnaldur Indridasson! Som jeg forøvrig har lest hver påske de siste årene, jeg elsker bøkene hans!Ragde Og kanskje også Unni sin nye, i manusform!!»

Tore Rem:

«I påsken har jeg tenkt å lese Malalai Joya, Kvinne blant krigsherrer. Joya er blitt kalt «den modigste kvinnen i Afghanistan». Etter å ha talt krigsherrene midt i mot har hun måttet leve i skjul. Jeg har et håp om å forstå mer av den afghanske tragedien – og av det som måtte være igjen av afghansk håp.»

Hege Duckert:

«Hvis jeg blir ferdig med Knausgård-bøkene innen påske, skal jeg lese finske Sofi Oksanens roman Utrenskning, som også er innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Oksanen skriver fra Estland under og etter den sovjetiske okkupasjonen, en historie om kjærlighet, sjalusi og brutal utnyttelse»

I år arrangeres Roskildefestivalen for 40. gang. Den er langt fra fet, førr og ferdig. Hver sommer i 28 år påplakat-1984 rad har jeg dratt til ”denne forunderlige festivalen som ingen forlater før han har fått merker av den”. Det er blitt min ”hyttetur med gutta”. Vi er stort sett den samme gjengen som begynte som festivaldeltakere i 1982, og de siste 13 årene har jeg også hatt med kjæresten min. Hvis du er glad i musikk, rock og festival, er det ingen over og ingen ved siden. Og selv i min alder føler man seg ikke helt patetisk selv om selvsagt flertallet av festivalfolket er rundt 20 år. Heldigvis er det en del tusen som er som oss – som har vært der i årevis og som ikke lenger bort i telt.

Roskildefestivalen ble arrangert første gang i  1971. Hvert år siden har tusenvis av nordiske rockeinteresserte samlet seg på noen jorder utenfor Roskilde. På nittitallet solgte man over 110 000 festivalpass, men de siste årene er festivalen krympet til ca 75 000. Festivalen ble raskt Nordens svar på Woodstock, og den har både tatt vare på dette særpreget og endret seg med den musikalske utviklingen. Det er blitt Nord-Europas største kultur- og musikk festival. Det er en non profitt-organsisasjon som står bak, og under festivalen er det opp til 25 000 frivillige som deltar. Mange av publikum bor i campingleirene i nærheten, mens det mer voksne publikummet har inntatt hoteller eller vandrehjem i nærheten eller i København som bare er en halvtimes tid unna med toget.plakat-1992

Når godt over 70 000 mennesker fester i mange dager, skulle man tro det kunne bli bråk. Likevel er det langt mindre ordensproblemer under alle festivaldagene enn i en middels norsk by en lørdagskveld. Det betyr ikke at alt er stille og normalt.  For eksempel arrangeres det hvert år et nakenløp på festivalområdet. Og nakenhet blir det ofte også når været utarter slik at deler av festivalområdet blir til et gigantisk gjørmebad. Det tas gjerne i bruk av begeistrete og skitne rockere. Siden 1971 har det bare vært 13 regnløse år, og enkelte år som i 1997, 2002 og 2007 har man nærmeste druknet i regn. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – holder altså folk ut. Det er mange av oss som hvert år kommer for å oppleve rock `n roll, men også for å oppleve noe mye, mye mer. Det er som om noen dager i Roskilde er som år andre steder, selv om det ikke er så enkelt å beskrive i ord. Det er dette ekstra og udefinerte som er så vanskelig for andre festivaler å kopiere.

Bortsett fra at hele festivalen er en eneste stor fest, er det selvsagt musikken som står i sentrum. Hvert år er det noen stjernenavn for å forsøke å trekke de store massene, og det er langt fra alltid de beste opplevelsene. I fjor var det likevel flere av disse som ga meg store opplevelser. Blant annet var Nick Cave overraskende bra, og Coldplay var et klart høydepunkt. De fikk med seg 40 – 50 000 foran den oransje scenen på allsang og ”lighter-digging” med mobiltelefonene. Likevel er det alltid mest spennende med de nye navnene på de mindre scenene. For meg var det The Baddies som slo seg inn i bevisstheten. Det er et unnskyld uttrykket søtt og punkete band som siden både har besøkt Øyefestivalen og John Dee.

Dublin er kåret til Europas mest gjestfrie by. Nå er jeg akkurat kommet hjem etter en herlig langhelg, og jeg slutter meg gjerne til dem som hyller både byen og dens innbyggere. Det er over 800 puber i Dublin, og for oss virket det som om alle var fylt opp med synge- og drikkeglade mennesker fra morgen til kveld – også på søndagen. Dublin har en egen diskret sjarm og er en slags mindre og fattigere utgave av London.

Turen vår var en gave fra kjæresten min, og vi hadde fått med tre andre par som reisefølge. Det ble en varig fest, ispedd irsk kultur på sitt ypperste. Jeg har vært på pub-crawling i London, men Dublin Literary Pub Crawling var mye kulere. To skuespillere tok oss med til fire av de mest ”kulturbefengte pubene” og fortalte om de største irske forfatterne og fremførte bruddstykker av skuespill. De begynte med et utdrag fra Mens vi venter på Godot, før vi fikk en lang monolog fra Oscar Wilde på et av Europas eldste universitet, Trinity College. Så var det å crawle videre med drinker og stadig mer fuktige historier om irske forfattere. Vi fulgte i James Joyce’ fotspor og hørte om inspirasjonen til karakterene i Ulysses. Det var en uhøytidelig og inspirerende gjennomgang av kjente og for oss ukjente forfattere. En av de mest drikkeglade vi fikk høre om var dramatikeren Brendan Behan. Da han var på en turné i USA benektet han å ha et alkoholproblem: ”Jeg er en dranker med et skriveproblem.”

Visste du at Oscar Wilde drev med boksing og kunne drikke amerikanske gruvearbeidere under bordet?  Da kunne du vært med på vårt lag i den avsluttende litterære quizen. Jeg kan med en stor porsjon stolthet og uten blygsel melde at roar champvi vant quizen og fikk tildelt en t-skjorte som for oss virket meget eksklusiv.

Dagen etter var vi på irsk house party – et annerledes house party enn dem jeg tidligere har hørt om. Det ble en fantastisk gjennomgang av irsk musikk og dans fremført av noen fullbefarne kunstnere. Og selvsagt var det allsang – som det er overalt hvor flere irer er samlet.

Oscar Wilde sa: ”Den eneste måten å bli kvitt en fristelse på, er å gi etter for den.” Jeg håper å ha fristet noen til en herlig helgetur.

I Min kamp 4 går Knausgård Mykle en høy gang. Det må være snakk om den sterkeste libidoen i norsk litteraturhistorie.OKTOBER FORLAG Unge Knausgård kan ikke se en jente uten å få tenning, men han kan heller ikke røre dem uten at det går for ham. Knausgård er nådeløst selvutleverende, men han viser også nye høyder som humorist. Her er det mange fomlete og breiale gutter som kan kjenne seg igjen:

Jeg svelget og la armene forsiktig rundt henne. Det var som om hun hadde ventet på det, for hun lente hodet tilbake i neste øyeblikk, og jeg la mitt kinn inntil hennes kinn og strøk hendene over magen hennes, hun vendte seg mot meg, jeg kysset henne såvidt.

– Å, sa hun og snudde seg, la armene rundt meg. Vi kysset lenge. Jeg presset meg mot henne. Jeg kysset halsen hennes, jeg kysset kinnet hennes, jeg kysset den nakne armen hennes. Det bruste i ørene, det dunket i brystet.

– Kom. Vi går inn på soverommet, sa jeg og tok hånden hennes og leide henne inn. Hun la seg ned på sengen, jeg la meg oppå henne. Med skjelvende hender kneppet jeg opp blusen hennes, under den hadde  hun en bh, jeg forsøkte fomlende å få den av, hun lo og satte seg opp, la armene bak på ryggen og hektet OKTOBER FORLAGhempen av, lot brystholderen falle og brystene hennes var nakne. Å gud, var de store og deilige. Jeg kysset dem med skjelvende sinn, først det ene, så det andre, brystvortene ble stive i munnen og hun sa åh åh og jeg begynte å fomle med knappene i buksene, fikk dem omsider opp, dro buksene av henne, rev av mine egne, slet genser-en over hodet og la meg oppå henne igjen, kjente huden hennes mot min hud, hun var så myk og deilig, og jeg presset meg mot henne, så hard som jeg aldri hadde vært før, og jeg gned meg mot henne og så nei for satan det kan ikke være sant ikke nå! Ikke nå!

Men joda. En rykning, en krampe, så var alt over.

Jeg lå helt stille.

– Hva er det? sa hun og så på meg. – Hendte det noe?

Hun støttet seg halvt opp med underarmene.

– Ingenting, sa jeg og vendte meg litt vekk. – Jeg ble så tørst, bare.OKTOBER FORLAG

Tror jeg henter noe å drikke. Vil du ha?

Det er fascinerende å lese om en mann som så totalt styres av sine seksuelle drifter. Det virker som om Knausgård mener at hans alt for raske sædavgang først og fremst skyldes at han ikke har øvd seg (bokstavelig talt) på egen hånd.

Med fare for alltid å virke positiv, må jeg melde at jeg var på en fantastisk konsert med Jarle Bernhoft på Rockefeller på fredag. Og ”hvem faen er det?”, ville jeg spurt for kort tid siden. På midten av 70-tallet proklamerte Terje Mosnes i Dagladet at han hadde sett rockens fremtid etter på ha opplevd Bruce Springsteen på konsert. Om ikke Jarle Bernhoft alene er norsk rocks fremtid, er han i alle fall et unikt talent.

Jarle Bernhoft både begynte og avrundet konserten alene på scenen, og maken til oneman-band har jeg aldri hørt. Han kompet og kora med avanserte ”ekko-maskiner”, så jeg først hvisket til kjæresten min at jeg hatet playback. Så skjønte jeg endelig at han selv skapte alle lydene og stemmene der oppe på scenen. Under det meste av konserten hadde han med seg et stjernelag av musikere, og når Bernhoft selv har en stemme som lyder som en blanding av James Brown og Bruce, blir det fantastisk.

Nå er Jarle Benhoft ute med en live-skive som bare distribueres gjennom HiFi-klubben. Sjekk ham ut, så du kan svare på spørsmålet: Hvem faen er Jarle Bernhoft?

Det er 19 dager igjen til lanseringen av Min kamp. Fjerde bok. Der er det mye som vil vekke oppsikt. Helt i begynnelsen av boka skriver Knausgård om bøkene som inspirerte ham som ung mann. OKTOBER FORLAGHer er det lite sprengstoff, men mye god veiledning til unge menn som vanligvis ikke leter etter inspirasjon i bokhyllen. For meg er listen fascinerende fordi den nesten er identisk med hva jeg og mine venner kunne satt opp.

Bøkene som opptok Knausgård, handler om unge menn ”som avskydde borgerligheten og søkte friheten. De reiste, de drakk seg fulle, de leste og de drømte om den store kjærligheten eller om den store romanen.”

Naturlig nok er den amerikanske forfatteren J. D. Salinger på Knausgårds bokliste. Salinger døde i forrige uke, 91 år gammel, og han regnes  av mange som den som definerte ungdomsopprøret med romanen ”The Catcher in the Rye”. Både den og alle de andre bøkene her er det vel verdt å dra fram igjen.

Knausgårds bokliste:

Erling Gjelsvik: Dødt løp

Ingvar Ambjørnsen: Hvite niggere

Lars Saabye Christensen: Beatles og Bly

Ulf Lundell: Jack

Jack Keruac: On the Road

Hubert Selby:  Last exit to Brooklyn

J. Agejev: Roman med kokain

Finn Alnæs: Koloss

Agnar Mykle: Lasso rund fru Luna

Jens Bjørneboe: Bestialitetens historie 1,2 og 3

Klas Östergren: Gentlemen

Axel Jensen: Ikaros

J.D. Salinger: The Cather in the Rye

Ola Bauer: Humlehjerter

Charles Bukowski: Postkontoret

Har du en ung mann i din nærhet, bør du forsøke å pushe noen av disse bøkene på ham for kanskje får han like sterke inntrykk som Knausgård:

Alt de ville, ville jeg også. Alt de drømte om, drømte jeg også om. Den store lengselen jeg alltid kjente i brystet ble opphevet når jeg leste disse bøkene, for å vende tifold tilbake i det øyeblikket jeg la dem fra meg.

Det kan av og til virke som om noen unge syns det er greit å ha sex med både venner og tilfeldige bekjentskaper, mens det å hengi seg til kjærligheten er alt for farlig. Er det et stykke og en oppsetning som vil skremme denne ungdommen ytterligere, så er det Romeo og Julie på Nationaltheatret. Her dreier det seg om kjærlighet på liv og død, i en form som angår oss alle.

Kjæresten min og jeg var så heldige å være på premieren på lørdag, og det ble en rocka, men mørk festkveld. Torsdag lot jeg meg uforbeholdent begeistre på Det Norske Teateret med Jesus Christ Superstar, og jeg er like høyt oppe etter Romeo og Julie. Og også denne gangen hadde jeg noen fordommer på forhånd. Jeg var blant annet skeptisk til det å bruke såpass gamle skuespillere i rollene som Romeo og Julie, men det viste seg heller å være en av forestillingens absolutte styrker. Ikke siden Bjørn Flobergs unge dager har jeg sett et sånt enestående nærvær og intensitet på scenen som det Jon Øigarden hadde i sin Romeo. Og Mariann Hole ga Julie en kraft og modenhet som er sjelden vare. Hele ensemblet var inspirert med mange sjarmerende figurer som for eksempel Anne Marie Ottersen som Julies amme.

Romeo og Julie på National er blitt en er rocka og mørk forestilling som bør kunne nå langt flere enn den vanlige teaterabonnenten. Nick Caves mollstemte toner åpner ballet, og det kommer langt flere overraskende kommentarer i form av opera sang. Victoria Meirik er stykkets regissør, og med denne forestillingen debuterer hun på hovedscenen. Og hvilken debut! Her er det en som vet hva hun vil og tør å bruke sterke og originale virkemidler. Det brukes for eksempel livefilming på scenen. Det hele filmes av kamerafolk oppå scenen og vises på den balkongaktige rotunden på bakscenen. Det virker forsterkende og fremmedgjørende på samme tid og utleverer spillet på en ekstremt nærgående måte. Det kunne sikkert blitt maniert, men er utrolig stilig.

Romeo og Julie er fullt av dramatisk ironi eller frampek, og man kan jo ikke akkurat si man blir overrasket over handlingen. Det er derfor sterkt at jeg likevel ble så berørt, og til og med ikke klarte å holde tårene tilbake da Julies mor (Liv Bernhoft Osa) roper ut sin smerte over den skinndøde Julie. Det var noe så rørende og gjenkjennelig i dette håpløse raseriet mot døden. (Jeg er inhabil når det gjelder Liv fordi hun er min svigerinne, men tårene kom okke som.)romeo

Jeg håper og tror at Romeo og Julie blir en publikumssuksess og at den lykkes med å få flere unge til National. Den har potensial til å bli en kultopplevelse – nesten på linje med filmen av Baz Lurhman i 1996 med Leondardo di Caprio og Claire Danes i hovedrollene.

Older Posts »