I forrige uke satte Christian Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet ny standard for politisk retorikk her til lands. I Sverige har søsterpartiet Sverigedemokraterna forsøkt seg med en tv-reklame som er enda mer grotesk.
Christian Tybring-Gjedde fra Oslo Fremskrittsparti skrev i forrige uke en kronikk i Aftenposten, der han brukte ekstreme virkemidler for å spille på fremmedfrykten blant oss. Med stor patos avsluttet han slik: «Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som &»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden!» Noen dager senere kunne vi lese at han bare hadde mottatt positive tilbakemeldinger, og at det var naturlig fordi han ”er mainstream i Norge og sier det du hører på fest eller i selskaper.”
Hvis du opplever Tybring-Gjeddes retorikk som skremmende, vil du sikkert bli enda mer opprørt over Fremskrittspartiets søsterparti i Sverige, Sverigedemokraterna, og deres nye politiske tv-reklamefilm. De spiller uhemmet på at valget står mellom ”dem” og ”oss”, og ”dem” er en gjeng burkakledde kvinner. Det må sies at denne versjonen ble så sterk at tv-kanalene ikke ville vise den. Den nye som skal vises, er litt modifisert. Uansett kan dere se i hvilket vann gjeddene svømmer.
I går begynte tv-serien ”Sinnasnekker´n” på TV Norge. Den minnet meg på alle mine egne prosjekter, og hvordan de har utfordret min evne til sinnemestring.
”Sinnasnekker´n” går ut på at Norges eneste kjendissnekker, Otto Robsahm, oppsøker frustrerte hjemmesnekkere. Det gjør han for å forsøke å redde både hus og forhold. I går handlet det om Kent og Cathrine som hadde kjøpt hus i Fetsund. Kent var en beslutningsvegrende, halvpraktisk mann som hadde gått løs på alle rom i huset samtidig. Selvsagt klarte han ikke å gjennomføre noen av prosjektene. Dermed fikk han en kald skulder av Cathrine, mens hele huset så ut som en krigssone.
Det var liten tvil om at Kent og Cathrine trengte noe mer enn en vanlig snekker for å ordne opp. Jeg lo godt i går, ikke minst fordi jeg kjente meg igjen i ønsket om å ordne opp hjemme. Kjæresten min er svært lite begeistret for at jeg har ti tommeltotter, og for at jeg har en tendens til å ende opp som Atle Antonsen i kamp med min egen sinnemestring. Da er det godt å se at noen har det enda verre, og selvsagt litt rørende at det går bra til slutt. I går så det i alle fall litt bedre ut for Kent og Cahtrine, selv om det virket som om de slet enda mer med kommunikasjonen enn med snekringen.
Jeg var fristet til å illustrere dette med Atle Antonsens film “Ting som irriterer”, men den har jeg jo lagt ut allerede på innlegget “Sinnamestring på Tryvann”. Og så fant jeg en reklamefilm for yrkesfag som illustrerer både at det er farlig å slippe far løs hjemme, og at det finnes håp med mer utdanning.
I forrige uke besøkte president Obama en lokale bokhandel i ferien sin. Han jaktet på Jonathan Franzens Frihet – boka en hel litteraturverden venter på.
Det er ikke så ofte at bokhandlere får en amerikansk president på besøk. Det spørs vel om Bush i det hele tatt leser romaner, men med Obama er alt annerledes. Etter å ha lest om Jonathan Franzen i Time Magazine, dro Obama resolutt til sin lokale bokhandel for å skaffe seg den amerikanske romanen det har vært knyttet størst forventning til de siste årene. Dessverre måtte bokhandleren lettere forvirret innrømme at boka ikke var utkommet ennå, men at presidenten selvsagt kunne få hennes prøvelesereksemplar.
Jeg har vært like heldig som Obama – jeg har lest Frihet. Heldigvis har hans norske forlag, CappelenDamm, sørget for å få klar den norske oversettelsen på rekordtid. Her til lands kommer romanen ut i midten av oktober, og den er naturligvis hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Jeg kan love at dere har mye å glede dere til! New York Times Book Review omtaler den som ”a masterpiece of American fiction”. Det er lett å slutte seg til hyllesten. Frihet er slik en stor samtidsroman bør være. Den har et rikt persongalleri, en bred episk handling, og bakgrunnsteppet er sentrale, aktuelle hendelser i vår nære fortid. Handlingen strekker seg fra 1970-tallet og fram til 2000-tallet. Hovedpersonene er Patty og Walter, og gjennom deres middelklasse-historie får vi del i fortellinger om samliv, fødsel, utroskap, demonstrasjoner, topphemmelige oppdrag og en voldtekt. Kort sagt: livets opp- og nedturer.
Tittelen, Frihet, spiller på det gjennomgående temaet i boka: Hva gir oss frihet? Hvordan lever vi i pakt med vår natur og våre omgivelser? Gjør kjærligheten deg ufri, er frihet å følge følelsene eller fornuften, og hvordan vil det gå med friheten i en stadig mer usikker verden? Når du leser Frihet, er det som om du fått et nytt sett venner som har delt sine innerste hemmeligheter med deg. Samtidig har du følelsen av at du har fått ny innsikt i din samtid. Dette er romankunst av ypperste klasse.
PS.
Jonathan Franzen debuterte med romanen Korrigeringer i 2001. Den er Anne Lindmos favorittbok. Gjett om hun gleder seg til Bokbadet på Rockefeller 19. oktober – da skal hun intervjue presidentens mann! Og her kan du se styret det ble i bokhandelen etter Obamas besøk:
Forfatterne, kultureliten, journalister og Bokklubb-folk skjelver i angst – ikke bare for papirbokas framtid, men for at årets hagefest i Aschehoug-villaen skal bli avlyst.
Bare én gang tidligere de siste 20 årene har regn stoppet ”alle hagefesters mor”, festen der det gjelder å være invitert, og der det er viktigere å bli sett enn å se. For å unngå avlysning av festen året etter hadde jeg fått kjørt opp tusen Bokklubben Nye Bøker-paraplyer til Aschehoug-villaen, og det endte med at store deler av Kultur-Norge gikk med vår paraply. Noe lurt har man forhåpentlig tenkt på i år også: ”Regn med Aschehoug”. Det ville selvsagt være for forsmedelig for Aschehougs nye sjef, Mads Nygaard, å avlyse den første festen i hans regjeringstid. Et pikant poeng er at festen holdes i hans farfars gamle herskapsvilla i Drammensveien. Mannen han arvet navnet fra. Så mitt noe nervøse tips er at Mads holder ord og åpner opp for en våt fest.
Vi som jobber i Bokklubben, er så heldige å bli invitert på mange av forlagsfestene. Alle er hyggelige, men de andre når ikke opp når det gjelder stil og kjendisfaktor. På Cappelen Damms fest på mandag kom jeg i snakk med Knut Nærum og, som sikkert mange andre på festen i dag vil gjøre, snakket vi om bokas fremtid og de fremtidige formatene. Selv hadde han begynt å kjøpe bøker både i bokhandel og antikvariter i håp om at papirboka blir den nye vinylplaten og et samleobjekt for sånne som ham.
Nærum lagde for noen år siden en mye vist tv-sketsj med Øystein Backe og Rune Gokstad, om brukeropplæring i forhold til papirboka. I går la redaktøren for Bokklubben Barn, Maren Kolle Riis, ut en nydelig liten film som på samme sjarmerende måte kommenterer hvordan du kan bruke papirboka: ”Kan du scrolle med den? Lager den lyder? Kan du blogge med den? Nei, det er en bok!”
Hvis du likte denne, kan du trygt se Nærums originale sketsj, mens fiffen tar gjørmebad i Drammensveien.
Vi har kapret en av Norges beste programledere til bademesterrollen i Bokbadet: Anne Lindmo
Da vi fikk vite at Anne Grosvold ikke fikk lov til å fortsette i bademesterrollen av NRK, hadde vi bare en kandidat på blokka. Vi ønsket oss den nye Anne, nemlig Lindmo. Heldigvis var hun klar for å innta den ærefulle rollen: ”- Anne Grosvold er en slags faglig urmoder for meg, så jeg kjenner på ærbødighet og et hint av prestasjonsangst.” For å kunne sende ut en melding til medlemmene ba vi henne uttale seg om Bokbadet også, og hun hadde mye pent å si om arrangementet:
Bokbadet er et durabelig godt eksempel på hvor bokglade det norske folk er. Det er veldig stas at man kan fylle svette gamle Rockefeller med folk som vil høre på en lang samtale om litteratur. Bokbadet er dessuten et veldig usnobbete arrangement! Det er langt mellom de strenge og forknytte litt-viterne i salen, stemningen er preget av entusiasme og åpenhet, det liker jeg, for jeg er også mer en litteratur-entusiast enn jeg er litteraturviter.
Det hele begynte 3. oktober 1991. Da rykket forfatterne inn i hovedstadens rockebule nr én, Rockefeller. Lav støyfaktor og lange dybdeintervjuer på 45 minutter – klart vi var spente! Men suksessen kom umiddelbart. Navnet fikk arrangementet fra lokalene. Rockefeller ligger der bassenget i gamle Torggata bad var, og dermed måtte det bli Bokbadet.
Bokbadet er blitt en institusjon, og bokbad eller å bokbade er blitt begreper i det norske språk. Vi kan leve med etterlikninger, for vi er trygge på at det kun finnes ett virkelig Bokbadet. I løpet av de snart 20 årene har det vært arrangert 120 Bokbadet på Rockefeller, med totalt ca 250 dybdeintervjuer. Mange celebriteter har latt seg dybdeintervjue, og mange har hatt store opplevelser. John Irving sa for eksempel at han for første gang i sitt liv følte seg som en rockestjerne da han møtte jubelen fra et fullstappet Rockefeller. Nick Hornby opplevde brann i salen, men taklet det elegant og gledet nesten tusen tilskuere. Ari Behn fikk jernteppe fordi han hadde vært ute og skutt en elg samme dag som han var på scenen. Og Rockefeller ble sikkerhetsklarert for terrorister da Salman Rushdie skulle bades.
NRK sendte opptak fra Bokbadet i ti år, totalt 140 program.Bokbadet ble dermed NRKs lengstlevende kulturprogram noensinne. Programmene ble også sendt i Sverige, Danmark og Finland.
Til å lede dybdeintervjuene har vi alltid hatt profilerte og dyktige bademestere. Det begynte med Gerhard Helskog, så hadde Anne Grosvold en sesong før Eva Bratholm ledet fem sesonger og en del av tv-programmene. Så, i 1998, kom Anne Grosvold tilbake, og laget ca 100 tv-program på sju sesonger. I 2005 hadde vi en rekke bademestere: Anne Holt, Cathrine Sandnes, Åsne Seierstad, Bente Engesland, Hege Duckert og Aslak Sira Myhre. I 2007 og 2008 var Aslak Sira Myhre mesteren, mens Anne Grosvold var tilbake i fjor. Nå er det på tide med ny bademester, som, til tross for ydmykheten, helt sikkert vil gi Bokbadet ytterligere en ny dimensjon.
Sesongens første Bokbadet avholdes den 28. september, og det er Henrik Langeland, Tove Nilsen og Knut Nærum som drar det hele i gang. Velkommen! Samtidig krysser vi fingrene for at ikke Anne Lindmo får det like svett med noen av høstens forfattere som Eva Bratholm hadde det med Dag Solstad i 1997!
Del to av Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe vil bli høstens mest omtalte utgivelse. Det er en oppsiktsvekkende bok om kunstneren, samfunnsrefseren og alkoholikeren.
“Med deg vil jeg ha elleve barn.” Dette var, i følge Tore Rem, Bjørneboes sjekkereplikk da han traff sin fremtidige kone, den 28-årige skuespillerinnen Tone Tveteraas. Det var typisk Bjørneboe å gå rett på sak, men også å gå lenger enn alle andre. For replikken var ikke hans egen. Han hadde lånt den fra en av sine helter, August Strindberg, som nøyde seg med å spørre om ett barn.
Tore Rem har skrevet en biografi man knapt har lest maken til. Det handler om Bjørneboes storhetstid og hans fall, om den store kjærligheten, om familielivet, men også om slangene i paradis: alkoholen, nerveproblemene, pengemangelen og undergangsdriften.
Jens Bjørneboe var en sentral aktør i norsk kultur- og samfunnsliv. Derfor er Født til frihet også blitt en spennende historie om en viktig epoke i norsk kulturliv. Det er en fortelling om et merkelig, lite land og en av dets viktigste og mest eksentriske refsere. Kanskje var Bjørneboe best nettopp når han kunne veksle mellom det sublime og det helt platte. Det er neppe tilfeldig at han i 1966 utga både sin mest vellykkede roman, Frihetens øyeblikk, og den pornografiske Uten en tråd. Også Tore Rem veksler mellom høyt og lavt – her er en rekke skandaler av både privat og offentlig karakter. Mediene vil fråtse i dette materialet.
Kanskje har Tore Rem rett i at det er umulig å skrive den definitive biografien om Jens Bjørneboe. Å gjøre det bedre enn dette, skal det imidlertid bli vanskelig å få til.
Joda, det ble gøy på Øya, og utrolig nok var det fint vær nesten hele tiden. Her er en kort oppsummering:
DE BESTE KONSERTENE: De gamle er fortsatt eldst – i alle fall for en gammel kar som meg. Iggy & the Stooges rocket som aldri før på onsdagen, men for meg ble fredagens konsert med The Specials enda større. Etter deres gjenforeningskonsert i fjor uttalte Mark Lamar, en engelsk komiker, hvordan man kan forholde seg til The Specials: “If you were 12 in 1979, The Specials were easy peasy lemon squeezy the greatest band on the planet. If you’re 42 in 2009, nothings changed.” Med denne musikken har ikke noe forandret seg. ”En rett opp og ned” ekstatisk fornøyelse, og endelig forsto jeg også hvorfor jeg i alle år har danset på en så merkelig, tømmerstokk-aktig måte. Det er skaens og The Specials skyld.
NYE NAVN: Også på Øya var det en drøss med band jeg ikke hadde hørt før, og det jeg likte aller best var Against me! De likna enda mer på The Clach og Bruce Springsteen enn Gaslight Anthem, og vil helt sikkert komme tilbake på større scener. Ungt, tent og skikkelig bra! Local Natives var også et nytt spennende bekjentskap – om enn noe mer intellektuelt og neddempet enn Against me!
RAPPERNE:Lars Vaular var akkurat så sjarmerende som ventet, mens Karpe Diem var så sukkersøte at man ikke skulle tro de drev med hiphop. Og den største av rapperne var den fysisk sett minste: Big Boi. En liten type som viste hvordan man kunne få henda i været på det trege publikummet.
PRISENE: Festivalen har latterlige høye priser på dårlig mat og drikke. 45 kroner for en kald pølse med lompe, og 100 kroner for en boks med 25 cl vin.
PUBLIKUM: Festivalen sies å være hipsternes lekeplass, men her er lite lek og moro. Publikum virker mer saklig betenkte enn feststemte og det ser ut som om det er viktigere å beholde imagen enn å vise begeistring.
PANTING: Det er blitt vanligere å ha med barn, og alle under 12 år er gratis. På lørdagen var det over 600 registrerte barn, og det kunne virke som om alle ble med på konkurransen om å tjene mest på panting av plastglassene. Vår niåring vant nok ikke, men tjente kr 1176,-.
ØYA VS. ROSKILDE: Det er gøy på Øya, men sammenliknet med Nordens største rockefestival, Roskilde, er det mye som faller igjennom. Drikkevarene er dobbelt så dyre. Publikum er 15 000 daglig i Middelalderparken mot 75 000 i Roskilde, og i Roskilde overnatter nesten alle, mens folk her drar ut og inn og siste konsert avsluttes kl 2300. I Roskilde holder man på til 4- 5 tiden om morgenen. Det er trangt overalt på Øya og nesten ikke noe hyggelig sted å sitte mellom slagene. Det er bare når det gjelder musikken at Øya nærmer seg Roskilde-nivået. Man har ikke plass eller råd til de aller største navnene, men i sjiktet under er det veldig spennende.
Endelig får 60-tallskameratene i norsk litteratur en sterk utfordrer. For i høst vil Henrik Langelands Verdensmesterne vise at 80-tallet kan inneholde like flotte oppvekstskildringer.
Verdensmesternebegynner med det Langeland mener er et ikonisk øyeblikk i norsk historie: Da Oddvar Brå brakk staven i VM i Holmenkollen 1982. To av Langelands hovedpersoner er i Kollen og havner i slåsskamp om stavrestene. De to andre har også skjellsettende opplevelser akkurat i samme stund. Og dermed begynner den mest ambisiøse fortellingen hittil om Norge på 80-tallet.
Henrik Langeland har tatt utgangspunkt i fire ungdommer i familier i Oslo, én fra ”Hemingland”, én fra Husebygrenda, én fra Oppsal og én fra Haugerud. Gjennom de fire ungdommenes kryssende liv og erfaringer tegner Henrik H. Langeland et litterært bilde av de dyptgripende endringene Oslo gjennomgikk tidlig på 1980-tallet. Langeland mener at det var 80-tallet som forandret Norge fra en oljefunn-nasjon til en moderne oljenasjon med en selvtilfreds befolkning. Borgerskapets makt forvitret og ble delvis erstattet av nye penger, mens innvandringen og liberaliseringen førte til en utelivsrevolusjon, ny seksuell praksis og et fundamentalt annet selvbilde hos det norske folk.
Verdensmesterne er et flott forsøk på å gi oss den store fortellingen om 80-tallet. Det er en herlig å lese om den ytre koloritten og gjenkjenne alt fra hårfrisyrene til kafélivet. Likevel er det refleksjon fortellingen skaper som er det spennende. For lesningen tvinger fram spørsmål som: Hva skjedde egentlig på 80-tallet? Hvorfor og hvordan ble Norge slik det er nå, og hva formet oss som nasjon og som individer? Har Langeland rett i at det var i dette tiåret vi kastet den norske ydmykheten over bord og ble verdensmestere?
Verdensmesterne er uten tvil et av høydepunktene i bokhøsten. Forfatteren varsler at dette bare er første bind i en serie, og at han har forbilder som Johan Borgen, Roy Jacobsen, Lars Saabye Christensen og Charles Dickens. Det er snakk om en forfatter som ikke er redd for Janteloven og tør å ta det helt store spranget. Forhåpentligvis vil leserne oppdage at de nå får en oppvekstskildring på høyde med Seierherrene og Beatles. Dette må bli en av høstens bestselgere, og jeg har den som en av favorittene til Bokhandlerprisen i høst.
Jeg er sikker på at dette er en av bøkene alle vil snakke om denne høsten. Vi vil diskutere og krangle om hva vi gjorde og tenkte på 80-tallet. Verdensmesterne har fått meg selv til å ”bla” meg bakover for å tenke på hvem jeg var den gang. Da Brå brakk staven, jobbet jeg i barnehage, hadde hockeysveis (som man kan se av bildet), elsket rock og fester og ville forandre verden. Så spørsmålet i høst er kanskje ikke hvor var du da Brå brakk staven, men hvem var du?
Øyafestivalen er sparket i gang, og det måtte en mann på 63 år til å få fart i et tregt publikum.
Regnet hølja ned, køene var lange, drikkevarene dyre, publikum tregt, men åpningsdagen på Øyafestivalen ble fin i år også. Dessverre var køene så lange at kjæresten min og jeg ikke rakk Ingrid Olava som spilte skammelig tidlig. Heldigvis opplevde vi en fantastisk konsert med henne for snart to uker siden på Gamle Ormelett på Tjøme, så da klarte vi å fokusere på det neste bandet i stedet, Gaslight Anthem.
Jeg har fulgtGaslight Anthem i flere år nå fordi de av enkelte er blitt betegnet som en rocka og ung utgave av en av mine store helter: Bruce Springsteen. Bandets vokalist, Brian Fallon, uttalte på forhånd at han ikke helt skjønte sammenlikningen med Bruce, og selv er han vel så inspirert av Clash . Han har til og med Clash tittel, ”Stay Free”, tatovert på fingrene. Til VG uttalte han:”Jeg elsker The Clash! Og de siste linjene i sangen er så bra: ’Have a drink on me, but go easy, step lightly, stay free.’ Det er det perfekte budskap, og noe jeg forsøker å fortelle fansen vår, etter at vi har spilt våre konserter.” Han sa også at regn var perfekt for budskapet deres. Men det virket ikke sånn. For maken til tafatt publikum har jeg ikke opplevd siden rockepolitiet herjet på klubbscenene på 80-tallet. Så selv om Gaslight Anthem spilte drivende amerikansk kraftrock, og jeg fikk tilløp til Bruce-feeling, ble det hele for tamt, for folk sto godt planta med begge.beina i bakken og henda i lomma. Jeg fikk akutt Roskildeabstinens, og vinket krampeaktig farvel til bandet som fortsatt har et stykke igjen til sine forbilder.
Men også Øyapublikummet kan ta av, viste det seg da Iggy & The Stooges entret scenen. Jeg rakk akkurat å si at det tok en låt før Iggy Pop kastet t-skjorta sist jeg så ham, så var den borte igjen. Ny rekord 10 sekunder. Og får man en slik kropp som 63 åring, kan man jo le av ungdommens desperate fatburning. The Stooges er bandet som blant annet sammen med The Ramones la grunnlaget for punkbølgen, og nå virket de mer inspirert enn noen gang. Iggy storkoste seg, spyttet, kastet flasker og vred og vrengte på kroppen som en poserende blanding av rockestjerne og stripteasedanser. Endelig ble det liv i publikum da Iggy inviterte de ivrigste opp på scenen etter et par låter. Og mens de fikk ut sitt eksponeringsbehov, var det som om det løsna for alle – også dem som skulle på jobb neste dag. En ekstrase av punk, rock og livsglede med eldgamle menn på scenen. Og Iggy fikk takket på norsk: Fucking taaaakk!
Og så fikk de unge sitt med M.I.A. – en kaotisk og basspumpende housemusikk med beat på beat uten noen egentlig melodier, med spastiske dansegutter og masse lys. Arrogant og kul dame med solbriller som kledde det unge publikummet.
Om noen timer er det i gang igjen, og nå er barnevaktene brukt opp for denne festivalen, så våre minste gleder seg til å være med. Fireåringen brølte med i fjor sommer på Lars Vaulars: ”Eg må ha solbriller på”. Så nå håper vi at både Vaular og sola glimter til utover ettermiddagen.
Mens du venter på bokhøstens høydepunkter, bør du få med deg en film du aldri har sett maken til, Inception. Jeg så den i går og føler meg fortsatt invadert i hodet. Inception er den mest besøkte filmen i hele verden i sommer, og den har fått strålende kritikk fra de fleste hold. Jeg var likevel litt engstelig på forhånd, for storyen hørtes litt for skrudd for meg, men all skepsisen ble umiddelbart feid vekk.
Etter suksessen med The Prestige og Batman-filmene har regissøren, Christopher Nolan, fått nærmest frie tøyler fra studiosjefene i Warner Bros. Her er intet spart på, og du ser scener du knapt kan forstå er mulig å lage selv i vår datamanipulerte tid. Her er det snakk om en filmskaper på Stanley Kubrick-nivå som vil utforske sitt helt eget filmspråk, som makter å gjøre det og som får midlene til det. Og så skaper det enormt overskudd også!
Utgangspunktet for historien er mer enn original. Dom Cobb, herlig spilt av Leonardo DiCaprio, lever av å være en drømmetyv. Denne gangen skal han og gjengen hans plante en idé hos en arving til en industrimagnat slik at imperiet skal rakne. Det er ingen enkel sak, men oppskriften er å bryte seg inn i flere lag med drømmer. Det er enda underligere enn det høres ut, og så spennende og fascinerende at du bare må gi deg over. Inception er en røverhistorie, en amerikansk actionfilm av beste merke, og samtidig er den så annerledes og filosofisk at du får næring til helt andre følelser enn det Hollywood vanligvis spiller på. En toppfilm om potensialet i drømmene våre og ikke minst i potensialet i å manipulere oss alle.
Direktør for redaksjonene i Bokklubben
Min utfordring er å formidle kvalitetslitteratur til folket. Denne bloggen vil være preget av det, men også av andre hendelser i livet mitt med kjæresten min og våre totalt seks barn. Les mer